Naturmystisk

Nana byr på mye forskjellig; torsdag også premieren på Vajas.

Et samarbeid mellom Kristin Mellem, Ánde Somby og Bel Cantos Nils Johansen blir et møte mellom joik, traisjonell historieforteling og teknologiske rytmer. Samt Melems felespill med røtter i norsk folkemusikk.

Det er en spennende reise vi tas med på. Her er det natur og mystikk - og humor. Heldigvis for meg som ikke forstår samisk, resiterte Somby tekstene i norsk oversettelse før og mellom låtene. Låter som fremføres med stor innlevelse og varlighet av de tre musikerne på scena. På et teppe av Johansens sobre elektronika; neddempet men likevel lekent - hvem har for eksempel tenkt på å sample en kråke? - nesten snakker Somby mer enn han synger eller joiker. En spesiell måte å framføre musikk på, men det fungerer veldig bra. Mye på grunn av Mellems svært dyktige felespill som ligger tett på og driver vokalen fram. Fin stemme har hun også. Enda en positiv overraskelse den kvelden.

Spennende musikk til tross; jeg kunne ha ønsket meg enda mer lekenhet og djervhet. Det bor mye i såpass dyktige musikere - og jeg har en følelse av at dette bare var starten på noe enda mer markant og spesielt. Vajas er best når det dras lit å både i trøkk og tempo. Som når «pubkråka» joikes, eller i hyllesten til fredsfyrsten Ole D. Mjøs - godt timet med tanke på tiden vi er i.

En absolutt vellykket debut.

Ulla Pirttijärvi er en musiker man umiddelbart får stor respekt for. Sammen med Frode Fjelheim har man en kraftduo egnet til å ta salen med storm.

Men et tidvis uopdragent publikum ble bare mer og mer støyende utover i konserten - snakk om å kaste perler for svin! Fylleskråle kan man like gjerne gjøre hjemme i stua eller på bygdefest spør du meg, ikke når man betaler penger for å få med seg en konsert. Det vitner om liten respekt for medpublikum og musikere.

Heldigvis lot ikke musikerne seg merke med bråket, og ga de interesserte i salen (det var flere av dem, det skal sies) et smekkert kraftfullt sett. Ulla har en egen evne til å joike seg inn i sjelen på en - og de gangene Frode bruker stemmen, får man omtrent frysninger. Men til tross for Fjelleims støe komp, gjør joikene seg enda bedre med fullt band i ryggen - som under Riddu i sommer. Her var det hakket mer neddempet, uten at det største drivet forsvinner.